En endeløs helg

Siden eksamen var over har sommerferien føltes som en uendelig lang helg. En helg som aldri tar slutt. Og siden har jeg ventet på at mandagen skal dukke opp.

Hver mandag morgen er jeg tidlig ute på leseplassene i andre etasje, i det lille, men opplyste bygget i Pilestredet. Etterhvert som solen dukker opp, blir de samme leseplassene fylt opp av kjente. Vi omfavner hverandre, som om vi ikke har sett hverandre en hel sommer. I dagene fremover deler vi flere slike øyeblikk, der vi titter på hverandre med tro, håp og et glimt av galskap. Noen dager, derimot, har vi ikke mot til å dele blikk, på grunn av fortvilelsen og angsten som preger oss. Uvitende var jeg, om at på slutten av denne helgen vil det aldri dukke opp en slik mandag. Jeg har kommet inn på medisinstudiet.

Jeg gråt svært mye da jeg fortalte mamma, og igjen, da jeg ringte pappa, som sov på den andre siden av jordkloden. Hulket. Den uventede nyheten som rammet meg, var ubeskrivelig. Dette er min nye virklighet. Medisinstudent i Nordens Paris. Flere ganger har jeg tvilt over mitt eget potensial, og om medisin virkelig er noe for meg. Det også, kun noen dager før svarene fra opptaket var lagt ut på nett. I løpet av ett åndedrag var alle spørsmålene svart. Jeg visste hvem jeg var, og hva jeg skulle gjøre.

Selv om målet alltid er det du fester blikket til, så er trolig reisen til målet den største gleden. Mye av denne gleden ligger blant menneskene jeg har møtt på Sonans. Alt fra de som ønsket meg ''god morgen'' i resepsjonen, til lærerne som lyttet til fortvilelsen som lå i stillheten min. En stor takk til mine nærmeste venner, for deres godhet og kjærlighet. Det er ikke mye som må til, for å forandre ett menenskets liv. Alt som trengs, er noen trøstende ord, noe som forandret meg og mitt liv. Tusen takk for to minnerike år på Sonans. 

Kommentarer

Samrin Arshad er virkelig en inspirerende person. Jeg er utrolig stolt av deg, Samrin! Masse lykke til videre!

Skriv ny kommentar